Forrige uke måtte den gamle bjerka overende. Hellende i tretti gra­ders vin­kel var det bare spørs­mål om tid før den ram­let av seg selv. Høy var den og så tykk at i bryst­høyde rakk ikke et vok­sent men­ne­ske rundt den med armene. Nå er den delt i lange stub­ber, de tykke gre­nene er skilt fra stam­men og kro­kete kvi­stene blir til jord etter hvert. Men bjerka blir til ovns­varme i tre vin­tre — minst.

Nå står bare stub­ben igjen og vit­ner om for­rige ukes storhet. Sevja trek­ker fort­satt opp fra rota og fyl­ler hul­rom­met i den råtne stam­mekjer­nen og på snitt­f­lata er den  krystal­li­sert i et hardt lag som beskyt­ter. Til neste år kom­mer det kanskje villskudd.

Da bjerka sto oppreist var top­pen full av hek­se­ko­ster som ga den et magisk utse­ende. I gamle dager trodde man at hek­sene dro til Bloksberg på slike, og de ble også kalt for hul­d­r­e­lime, mara­tust eller trol­l­kost. Heksekostene ble ofte hengt opp i stall eller fjøs som vern mot de underjor­di­ske eller som beskyt­telse mot marer — som er en trollskik­kelse eller en demon, Gamle Snorre Sturlason skri­ver i Ynglingesagaen fra rundt 1225 om marer  men begrepet er nok langt eldre enn det. Mareritt kom­mer fra mare — som kan for­kla­res med å “bli ridd av trollskap”.

Men hek­se­ko­stene har helt opp i vår tid hatt en prak­tisk bruk. I Grense Jakobselv, helt nørst og øst i Norge kunne man vin­ter­s­tid på den andre siden av rus­se­gren­sen se kvi­stede stam­mer av småb­jørk med en hek­se­kost i top­pen. Plassert med kort avstand mel­lom hver. Disse brukte de rus­si­ske gren­se­vak­tene å ori­en­tere seg etter når de gikk på gren­se­pa­trulje om vin­te­ren. I vin­ter­mørke og sne­storm var det ikke all­tid like greit å vite hvor man var. Det gjaldt å holde seg på den rik­tige siden av den usyn­lige riks­gren­sen og da var over­tro­ens hek­se­ko­ster til god hjelp.
 

One Response to “Den gamle bjerka”