Sommerens tur nummer to til Lofoten ble nesten like kort som den første.
Etter å ha kjørt omlag 1500 kilometer ankom vi i tilnærmet tropevær, I Kabelvåg ble jeg møtt av min kjære samt lillesøster og hennes Finn og deretter ble middagen inntatt på Ankerbrygga i Svolvær. Brygga var smekkfull av folk som nøt finværet og fra brygga så vi RIBer og andre farkoster som fraktet turistene til eksotiske destinasjoner i øyriket.

Resten av uka regnet det. Pessrægn het det i gamle dager når regnet uavbrutt silte ned. I Kabelvåg er det gamle lagerhuset til båtmaker Presteng fra Hemnesberget gjort om til bevertningssted hvor den gamle konstruksjonen er beholdt. Trivelig betjening men mye “moderne” mat.

Veien over Rørvikskaret er lagt i tunell og nå  er det enkelt å komme videre til Vestlofoten. Etter at ferga fra Festvåg er erstattet med bruer er det gamle fiskeværet Henningsvær bare noen minutters vei fra Kabelvåg. Øyene som Henningsvær er bygd på er nå forbundet med hverandre så det er en smal sak å bese det interessante været som har fått mye ny kultur og spisesteder. Også min gamle sport har inntatt Lofoten og under Vågakallen hadde fjellklatrere slått teltleir. 

Vertshuset Fiskekrogen i Henningsvær kan anbefales for de som liker sjømat og stedets stekte torsketunger er av klasse. Egentlig burde jeg hatt et bilde av Fiskekrogens trivelige jenter som i sort antrekk med bildet av en tørrfisk på T-skjorten og med tallerkenene i skulderhøyde manøvrerte seg elegant og effektivt mellom bordene. Istedet ble det et bildet av rundtorsk hengt opp til tørk under takskjegget på et av husene i fiskeværet. En tusenårig tradisjon blant kystens folk.

Ifølge søster Trude har Monica lest alt om hundehold og om å oppdra valper så hun er særdeles godt forberedt på sin nye rolle som “valpemor”.  Dennis er en trivelig og aktiv krabat som nok kommer til å sette tålmodigheten til Monica på prøve. Gratulerer med med hjerteknuseren av en valp.

Eidsvollminnet. Familien Ankers hjem i 1814 hvor den norske grunnloven ble laget.

Rikssalen fylles av interesserte tilhørere. Merkelappene på benkene forteller hvor utsendingene til Riksforsamlingen satt under grunnlovsforberedelsene i 1814.

Sopranen Helene Wold og gitaristen Vegard Lund

Fra 1800-talllet:

Fra 2000:

Ny mjukvare lagt til sortimentet. Nikon Capture NX2 skal være et framifrå redigeringverktøy for mange bildetyper. Her er første forsøk — detalj av blodheggen i hagen.

For å gjøre en lang historie kort så finns det heldigvis mobiltelefoner og Line fortalte at de holdt til på grusbanen til det lokale idrettslaget. På idrettslagets hus var det fullt av folk som skulle gå turmarsj. Til og med bikkjene hadde fått eget startnummer. Line møtte ved innkjøringen og geleidet meg på plass og der møtte jeg ene halvparten av gjengen som trente lydighet med Line mens Rolf og den andre gruppen trente sporsøk et stykke unna. Denne dagen to jeg noen bilder av den ene gruppen. Imorgen skal gruppe nummer to foreviges før noen av bildene legges ut på Line sin hjemmeside.

Nå står bare stubben igjen og vitner om forrige ukes storhet. Sevja trekker fortsatt opp fra rota og fyller hulrommet i den råtne stammekjernen og på snittflata er den  krystallisert i et hardt lag som beskytter. Til neste år kommer det kanskje villskudd.

Da bjerka sto oppreist var toppen full av heksekoster som ga den et magisk utseende. I gamle dager trodde man at heksene dro til Bloksberg på slike, og de ble også kalt for huldrelime, maratust eller trollkost. Heksekostene ble ofte hengt opp i stall eller fjøs som vern mot de underjordiske eller som beskyttelse mot marer — som er en trollskikkelse eller en demon, Gamle Snorre Sturlason skriver i Ynglingesagaen fra rundt 1225 om marer  men begrepet er nok langt eldre enn det. Mareritt kommer fra mare — som kan forklares med å “bli ridd av trollskap”.

Men heksekostene har helt opp i vår tid hatt en praktisk bruk. I Grense Jakobselv, helt nørst og øst i Norge kunne man vinterstid på den andre siden av russegrensen se kvistede stammer av småbjørk med en heksekost i toppen. Plassert med kort avstand mellom hver. Disse brukte de russiske grensevaktene å orientere seg etter når de gikk på grensepatrulje om vinteren. I vintermørke og snestorm var det ikke alltid like greit å vite hvor man var. Det gjaldt å holde seg på den riktige siden av den usynlige riksgrensen og da var overtroens heksekoster til god hjelp.
 

Mens jeg står bak vedbua og gjør motorsaga klar  hører jeg en litt smålåten krafsing foran buveggen. Et musebol kanskje? Så jeg løfter bort det som skjermer men intet å se. Kikker inn i en  takrennestubb som har fått en knekk på midten men inni er det stummende mørkt og ingenting verken å se eller høre. Så tilbake til arbeidet.

Ikke lenge etter starter krafsingen igjen. Jeg bort og denne gangen snur jeg takrennestubben opp ned og ut ramler en liten blåmeis. Den ruller rundt på bakken, blåser seg opp som en liten fjærball og mens jeg står og ser løfter den vingene og flyr bort til nærmeste bjørk. Der blir den sittende mens den slår noen triller og så flyr den videre inn i skogen.