Sommerens tur num­mer to til Lofoten ble nesten like kort som den før­ste.
Etter å ha kjørt omlag 1500 kilo­me­ter ankom vi i til­nær­met tro­pe­vær, I Kabelvåg ble jeg møtt av min kjære samt lil­le­sø­ster og hen­nes Finn og deret­ter ble mid­da­gen inn­tatt på Ankerbrygga i Svolvær. Brygga var smek­k­full av folk som nøt fin­væ­ret og fra brygga så vi RIBer og andre farko­ster som frak­tet turi­stene til ekso­ti­ske desti­nasjo­ner i øyriket.

Resten av uka reg­net det. Pessrægn het det i gamle dager når reg­net uav­b­rutt silte ned. I Kabelvåg er det gamle lager­hu­set til båt­ma­ker Presteng fra Hemnesberget gjort om til bevert­nings­sted hvor den gamle kon­struksjo­nen er beholdt. Trivelig betje­ning men mye “moderne” mat.

Veien over Rørvikskaret er lagt i tunell og nå  er det enkelt å komme videre til Vestlofoten. Etter at ferga fra Festvåg er erstat­tet med bruer er det gamle fiske­væ­ret Henningsvær bare noen minut­ters vei fra Kabelvåg. Øyene som Henningsvær er bygd på er nå for­bun­det med hve­ran­dre så det er en smal sak å bese det inter­es­sante været som har fått mye ny kul­tur og spi­se­ste­der. Også min gamle sport har inn­tatt Lofoten og under Vågakallen hadde fjel­lk­la­trere slått teltleir. 

Vertshuset Fiskekrogen i Henningsvær kan anbe­fa­les for de som liker sjø­mat og ste­dets stekte tor­ske­tun­ger er av klasse. Egentlig burde jeg hatt et bilde av Fiskekrogens tri­ve­lige jen­ter som i sort antrekk med bil­det av en tør­r­fisk på T-skjorten og med tal­ler­ke­nene i skul­der­høyde manøv­rerte seg ele­gant og effek­tivt mel­lom bor­dene. Istedet ble det et bil­det av rundt­orsk hengt opp til tørk under taks­kjeg­get på et av husene i fiske­væ­ret. En tusenårig tra­disjon blant kystens folk.

Forrige uke var vi som sna­rest i Lofoten. Været veks­let fra hagl til regn med noen få solg­løtt. Fotografiet under er tatt fra ferga mel­lom Svolvær og Skutvik og viser Vestfjorden med Lofotfjellene i bakgrunnen.

En rask tur til Lofoten brakte oss innom Bodø hvor vi over­nat­tet hos Finn og lil­le­sø­ster Trude. Her er et bilde av onkel­bar­net Monica med sin nye venn. Norfolk ter­ri­e­ren og hjer­teknu­se­ren Dennis hen­tet Monica på Vega for en måned siden.

Ifølge søster Trude har Monica lest alt om hund­e­hold og om å oppdra val­per så hun er sær­de­les godt for­be­redt på sin nye rolle som “val­pe­mor”.  Dennis er en tri­ve­lig og aktiv kra­bat som nok kom­mer til å sette tål­mo­dighe­ten til Monica på prøve. Gratulerer med med hjer­teknu­se­ren av en valp.

Søndag 30 mai åpnet en unik utstil­ling med smyk­ker og andre kleno­dier til­hø­rende Ankerfamilien som eide Eidsvold Værk og Eidsvollbygningen da Riksforsamlingen møt­tes i det Ankerske hjem 1814 for å lage Norges grunn­lov. Gjenstandene som  i 2009 ble gitt til Eidsvoll-museet er tid­li­gere ikke blitt vist offent­lig. Under åpnin­gen i Rikssalen deltok også gita­ri­sten Vegard Lund og sop­ra­nen Helene Wold som ga til beste musikk fra tida rundt 1820. På kunst­ner­nes reper­toar var Christiania-komponisten Lars Møller-Ibsen og Mozart, Spohr og Giuliani. En uforg­lem­me­lig opple­velse i Rikssalen som før før­ste gang ble brukt som kon­sert­sal etter åpnin­gen av museet. Slikt vil vi ha mer av.

Eidsvollminnet. Familien Ankers hjem i 1814 hvor den nor­ske grunn­loven ble laget.

Rikssalen fyl­les av inter­es­serte til­hø­rere. Merkelappene på ben­kene for­tel­ler hvor utsen­din­gene til Riksforsamlingen satt under grunn­lovs­for­be­re­del­sene i 1814.

Sopranen Helene Wold og gita­ri­sten Vegard Lund

På kjø­re­tøyet skal stor­folk kjennes:

Fra 1800-talllet:

Fra 2000:

Nikon Capture NX2

Ny mjukvare lagt til sor­ti­men­tet. Nikon Capture NX2 skal være et fra­mifrå redi­ge­ring­ver­k­tøy for mange bil­de­ty­per. Her er før­ste for­søk — detalj av blod­heg­gen i hagen.

Vårherre skal vite at  Sør-Odal ikke er tett befol­ket,  spe­si­elt ikke på en lett disig og kjølig Kristi Himmelfartsdag. Line og Rolf arran­ge­rer i disse dager kurs for eiere og hunder og jeg hadde avtalt å ta noen bil­der til Line sin hjem­meside. Etter mål­løs kjø­ring hit og dit fikk jeg kon­takt med en som viste seg være en til­fe­li­dig bes­ø­kende i grenda og vis­ste lite om folk og adres­ser og slikt. Da jeg omsi­der møtte en ekte Odalsindianer som kunne for­telle hvor Line og Rolf bodde var ingen hjemme bort­sett fra to hester som bare ristet på hodet da jeg snak­ket til dem.  No com­prende señor..

For å gjøre en lang histo­rie kort så finns det hel­dig­vis mobil­te­le­fo­ner og Line for­talte at de holdt til på grus­ba­nen til det lokale idrettsla­get. På idrettsla­gets hus var det fullt av folk som skulle gå tur­marsj. Til og med bik­kjene hadde fått eget start­num­mer. Line møtte ved innkjø­rin­gen og gelei­det meg på plass og der møtte jeg ene halv­par­ten av gjen­gen som trente lydighet med Line mens Rolf og den andre grup­pen trente spor­søk et stykke unna. Denne dagen to jeg noen bil­der av den ene grup­pen. Imorgen skal gruppe num­mer to fore­vi­ges før noen av bil­dene leg­ges ut på Line sin hjemmeside.

Forrige uke måtte den gamle bjerka overende. Hellende i tretti gra­ders vin­kel var det bare spørs­mål om tid før den ram­let av seg selv. Høy var den og så tykk at i bryst­høyde rakk ikke et vok­sent men­ne­ske rundt den med armene. Nå er den delt i lange stub­ber, de tykke gre­nene er skilt fra stam­men og kro­kete kvi­stene blir til jord etter hvert. Men bjerka blir til ovns­varme i tre vin­tre — minst. Read the rest of this entry »

Forberedelsene for kom­mende vin­ter er i full gang. Flere av ospene som ble saget i fjor er blitt til kub­ber som er lagt i tørk. Noen av de min­dre trærne må deles i pas­sende leng­der før de hen­tes til gards og noe av ovns­var­men står fort­satt på rot. Det mang­ler såvisst  ikke på oppga­ver her på  “farmen”.

Mens jeg står bak ved­bua og gjør motor­saga klar  hører jeg en litt små­lå­ten kraf­sing foran buveg­gen. Et muse­bol kanskje? Så jeg løf­ter bort det som skjer­mer men intet å se. Kikker inn i en  takren­ne­stubb som har fått en knekk på mid­ten men inni er det stum­mende mørkt og ingen­ting ver­ken å se eller høre. Så til­bake til arbeidet.

Ikke lenge etter star­ter kraf­sin­gen igjen. Jeg bort og denne gan­gen snur jeg takren­ne­stub­ben opp ned og ut ram­ler en liten blå­meis. Den rul­ler rundt på bak­ken, blå­ser seg opp som en liten fjær­ball og mens jeg står og ser løf­ter den vin­gene og flyr bort til nær­me­ste bjørk. Der blir den sit­tende mens den slår noen tril­ler og så flyr den videre inn i skogen.