Good ol’ days
For en tid tilbake “arvet” jeg et fotoalbum fra riktig gamle dager som jeg nå digitaliserer. Far min var en ivrig fotograf og Kodaks kameraer var flittig i bruk. Først et bokskamera som så ut som en liten svart skoeske og senere et foldekamera som så ut som et trekkspill. Bokskameraet hadde ingen innstillinger mens på trekkspillet måtte man stille blender og lukker manuelt. “Press the button, we do the rest” sa Kodakreklamen. Bra sorthvitt-bilder tryllet fotografen som bodde rett over gata fram fra 6x9cm filmen etter den ble framkalt.
Jeg aner ikke hvor gammel jeg er på bildet. Dressen hadde mor min sydd og sykkelen var sikkert den første jeg hadde. Bikkja som jeg vokste opp med var en flink “trikser” når den ville. Noen ganger ville den og andre ganger ville den ikke, i hvertfall ikke uten å få en sukkerbit eller noe annet som belønning.
Selv har jeg hundrevis av fargeslides, populært kalt lysbilder som etterhvert skal skiftes til digitalt format. Det skal bli moro å se hvor mange av datidens fargeslides som har bevart kuløren. Jeg har ikke sett på dem på år og dag og min gamle Nikon F3 og framviseren står bortgjemt et sted og blir neppe brukt noe mer.
Bully me
Fra en fotoshoot ved Østensjøvannet.
Foto: Per Olav
En underlig seanse
Foto: Per Olav
Jeg har vært tilstede på en underlig seanse i Eidsvoll tingrett hvor Ingun Rusthaug fra Kløfta har saksøkt staten for å få omgjort vedtaket om at blandingshunden Pablo skal avlives. Staten mener at hunden ligner de tidligere forbudte PitBull og Amstaff og at den ifølge hundeloven skal avlives fordi den ligner.
Saken er som følger: Ingun Rusthaug overtok hunden Pablo i Sverige i 2003. Hennes eneste ønske var å gi hunden et bedre liv og Pablo har funnet seg god til rette på Kløfta. På nesten ni år har det kommet en eneste klage på hunden. Det har ikke vært episoder av noe slag. Hunden holdes alltid i bånd når den er ute og den har et nært forhold til Rusthaugs barn.
I 2010 sender en nabo en klage på hunden og mener at den kan være forbudt og farlig for folk. 2 tjenestemenn fra Ullensaker lensmannskontor møter opp i Rusthaugs hjem og møter eieren og og en bjeffende hund. De ikke hundekyndige politjenestemennene mener at hunden kan være av en rase som ifølge hundeloven omtales som “farlig” og krever at eieren dokumenterer hundens opphav. Det finns ikke papirer som kan bekrefte avstamningen på blandingshunder, noe Rusthaug forklarer tjenestemennene. Politimennene skriver deretter en rapport om besøket og senere mottar Rusthaug et brev hvor politiet krever at det tas bilder av hunden. I frykt for at Pablo skal tas fra henne, plasserer Rusthaug han på kennel. Deretter følger en tid med mye korrespondanse mellom Rusthaug og Politiet på Romerike og Politidirektoratet hvor kravet om dokumentasjon er det sentrale i politiets svar til tross for at “alle” vet at blandingshunder ikke leveres med papirer. 19 jan 2011 fikk Rusthaug tillatelse fra Politidirektoratet til å ha Pablo hjemme til saken kom opp. Noen uker senere fikk hun beskjed av Romerike politikammer om å sende han tilbake til Sverige eller avlive han.
Den 10. mai 2012 starter rettssaken. Første halvdel går med til å referere gjeldende lover, forskrift og paragrafer. Deretter starter Rusthaugs advokat Jo Gjestvang (som er tidligere veterinær) med å gjennomgå saken. Hundeloven er ment for å hindre at folk anskaffer seg hund for å forsvare seg eller angripe andre, mens vi her snakker om en snill og rolig familiehund sier Gjestvang.
Myndigheten på sin side viste til Lovens § 19 som sier at “Med farlige hunder menes hunder eller hundetyper som spesielt aggressive, kampvillige og utholdende, og som på grunn av disse egenskapene er farlige for mennesker og dyr. Første ledd gjelder også for hundetyper som lett kan forveksles med farlige hunder” og aktor viste bilder av Pablo samt av kopier av bilder fra Norsk Hundeleksikon av PitBull som ble forbud i 1991 og av Amstaff som ble forbudt i 2004 fordi den ligner PitBull. Inspektøren fra Romerike politikammer mente at likheten var slående og at denne likheten var nok til å begjære hunden avlivet. På spørsmål fra dommeren om ikke dette burde vært bedre kvalitetssikret, så aktor ingen grunn til det. Det sa representanten fra Politidirektoratet seg enig i i sin partsforklaring til retten. Som aktoratets sakkyndige førte Staten en politiinspektør fra Stovner politistasjon. Denne fortalte at hun hadde hatt Doberman, Schäferhund og Fransk Bulldog og hadde studert bilder av “farlige hunder”.
For staten vitnet også en av de to politibetjentene fra Ullensaker lensmannskontor som møtte Pablo hjemme hos Rusthaug. Betjenten sa at Pablo hadde bjeffet når han kom inn i huset og at han (betjenten) kanskje ikke hadde oppfattet Pablo som farlig, men mente at andre kunne gjøre det. På dommerens spørsmål om betjenten kunne ha bidratt til at hunden bjeffet, forsto betjenten ikke spørsmålet og dommerene forklarte at hunder både kunne hoppe opp og bjeffe dersom de ble nysgjerrige eller engasjerte av fremmede inne i huset. Betjenten mente at det ikke var tilfelle her.
Saksøker førte to vitner. Første vitne var en atferdskonsulent som hadde testet Pablo i ulike situasjoner hvor hunden også ble provosert. Konsulenten bedømte hunden som ikke farlig eller aggressiv. En tvers gjennom normal og trivelig hund var skussmålet som Pablo fikk Både forsvarer og dommer (som fortalte at hun hadde egen hund) stilte spørsmål om framgangsmåten ved testen og hvordan Pablo reagerte på den.
Saksøkers andre vitne var hundedommer i Norsk Kennel Klub med mangeårig erfaring med bedømming av Amstaff. Dommeren så ingen trekk av PitBull i hunden, og dersom det var Amstaff i den, så måtte det i så fall være fra minst fem eller seks generasjoner tilbake. Denne erfarne dommeren var langt mindre sikker enn politiets tjenestemenn på hundens avstaming, men mente at den kunne ha trekk fra boxer, labrador eller harehund. Det var helt umulig å si noe om avstamningen mente hundedommeren, men trekk fra PitBull kunne han ikke se. PitBull var helt annerledes både i hode og kroppsform fikk retten forklart. At PitBull ikke er en rase men en hundetype med mange varianter var ukjent for dommeren og åpenbart også for aktoratet.
Rettens sakkyndige var også hundedommer som ifølge egne opplysninger hadde bedømt hunder over hele verden i ca 50 år. Den sakkyndige delte første hundedommers oppfatning om at man ikke kunne se trekk fra PitBull i Pablo, typen lignet ikke i det hele tatt sa hun. Hvilke andre raser som kunne være innblandet var det var vanskelig å mene noe om og var innom flere mulige typer, — om det fanns Amstaff i den måtte det i tilfelle være mange generasjoner tilbake.
Hovedpersonen selv — blandingshunden Pablo — fikk møte retten i to omganger. Først alene og deretter sammen med en rasetypisk Amstaff hvor hundedommeren forklarte og påviste ulikhetene mellom Pablo og Amstaffen. Begge hundene sjarmerte alle som var tilstede med sitt vesen og avbalanserte oppførsel.
Artikkel i Romerikes Blad.
Epilog:
Etter en dag på tilhørerbenken i rettssalen i Eidsvoll tinghus sitter jeg med en beklemmende følelse av déjà vu, dette har jeg opplevd før. Tankene går tilbake til tiden før hundeloven av 2004 ble vedtatt av Stortinget, da en hundefaglig ukyndig lovrådgiver i Justisdepartementet sammen med en håndfull lobbyister med private særinteresser og liten hundekunnskap la grunnlaget for dagens hundelov. I et intervju forklarte rådgiver Torvund at han hadde surfet på internett og dessuten hadde en slektning hatt hund, så hunder, det kunne han. Ikke ulikt aktoratet som også brukte bilder fra Norsk hundeleksikon og internett samt en hundeeiende politiinspektør som hadde sett på hundebilder, som fagvitne. Det minner litt om reklamen “samma det — en hund er en hund”. På den andre siden sto Kennelklubben, Dyrebeskyttelsen og hundefagfolk med “tonnevis” av kunnskap og kompetanse som departementet valgte å ikke bruke.
Så husker jeg foredraget fra Åke Hedhammer, professoren ved det svenske Lantbruksuniversitet som ledet det hundefaglige arbeidet ved revisjonen av den svenske hundeloven som beskrev samarbeid mellom hundefagfolk, politi, jurister og politikere for å komme fram til en lov som alle kunne enes om. Den svenske hundeloven som kanskje er blant Europas beste har intet raseforbud, men kan få alvorlige konsekvenser for hundeeiere som bryter den. Og den svenske loven bedømmer hunder ut fra hva de gjør og ikke hvordan de ser ut.
Det er ikke uten grunn at jeg lenker til denne artikkelen. Se også bildet i oppfølgingsinnlegget i samme blogg som sier det meste om faren ved ukyndig og ukritisk bruk av bilder som dokumentasjon.
Det skal bli utrolig interessant å lese rettens begrunnelse etter at dommen er falt, og hvor “modig” dommeren er med hensyn til å avveie lovens tekst i forhold til å avlive hunder basert på utseende og ikke på påvist farlig atferd. For farlig atferd er først når hunder uten påviselig grunn søker fysisk konflikt når dette ikke er nødvendig.
Pablo i Tingretten
Pablo er en blandingshund som politiet vil avlive fordi det mener hunden kan minne om Amerikansk Staffordshire Terrier, også kalt Amstaff. Pablos eier har gått til rettssak for å få kjennelsen omgjort. Idag ble rettssaken avholdt i Eidsvoll tingrett, Dom i saken faller om ca 4 uker,
Her er Pablo sammen med Solfrid og Ingvild ventende på gangen etter å ha vært inne i retten.
Foto; Per Olav
Golden gull
Photoshoot May 8th — 2012
Foto: Per Olav
Spring?
Foto: Per Olav
Om hund og ulv
I regi av Drammen hundesenter og EKT Langedrag naturpark og fjellgård gjennomførte den svenske biologen Lars Fält et inspirerende seminar om ulv og hundeatferd på Langedrag den 28. og 29. april år. Omgivelsene kunne ikke vært bedre med fjellgården som vertskap og muligheten til å besøke både de ville og de sosialiserte ulvene på Langedrag. I tillegg til nærkontakt med gårdens mange dyr ble det også turer til gauper og fjellrev.
Fälts foredrag ga grunnlag til mange diskusjoner rundt bordene innendørs og i det vårlige solskinnet utendørs. For min egen del kunne jeg ønsket mer tid til fordyping rundt de mange temaene som Fält berørte i løpet av helga.
Følgende emner ble behandlet:
- Gruppen — flocken, social organisation, dominans, sociala relationer, rollspel – individen i gruppen
- Lever hunden i flockar och/eller i storfamilj?
- Jämförelser mellan hunden, vargen och andra hunddjur.
- Hundens härstamning.
- Utvecklingen av rasskillnader
- Hur påverkar rasskillnader beteendeanalys och träningsmetoder?
- Kommunikation, definitioner, signaler, kontext.
- Relationers betydelse för reaktionen på signaler
- Hur kan man registrera beteenden? Benämning av beteendedetaljer – kodning.
- Frekvenser och sekvenser.
- Hundens sinnen. Omvärlden som hunden uppfattar den. ”Fråga hunden” genom experiment.
- Retningskunskap – hur ska vi beskriva en retning?
- Lägga märke till eller ignorera — hjärnans förmåga att sortera intryck.
- Använda kunskaperna om sinnen och retningar i hundträningen.
- Motivationsmodeller. Felprestationer, konfliktbeteenden. Betydelse vid träning och problemutredningar
Alle foto: Per Olav
Å sammenfatte seminaret i en kort bloggpost lar seg ikke gjøre, men uforglemmelig var det å se og høre fire ulver synge samstemt like utenfor rommet kl 0545 om morgenen. Neste gang jeg kommer til Langedrag skal jeg sørge for å ha videokamera klart i tillegg til fotoapparat. For flere turer til Langedrag blir det garantert.
Green Huntsman spider
Foto: Per Olav
Micrommata virescens kalles på norsk for smaragdedderkopp. Den er en av edderkoppene i gruppen (familien) jaktedderkopper Sparassidae og er den eneste av sin gruppe som finns utendørs i Norge. Den finns også i resten av Europa, men er ikke spesielt tallrik.
Smaragdedderkoppen er ganske stor. Hunnen kan bli opptil 15 mm lang og hannen opptil 10 mm. Den har en tilsynelatende hårløs kropp. Hunnen er gressgrønn, og bortsett fra noen grønne hjulspinnere er hunnen den eneste edderkoppen som har slik farge. Hannen er olivengrønn og bakkroppen er rød med to gule striper. Øynene står på to rader med fire øyne i hver rad og har gjerne en lys ring rund hvert øye. De lange bena krummer alle forover, de to fremste parene er lengre enn de to bakerste.
Smaragdedderkoppen er en nattaktiv jeger som ikke bygger fangstnett. Den jakter på insekter og andre mindre dyr, vanligvis i lav vegetasjon, i lyng, gress og lavere busker. Her sitter den og venter på et byttedyr framfor aktivt å jakte på det. De beveger seg svært raskt i en mellomting mellom hopp og løping både framover, bakover og til sidene og er derfor svært vanskelig å fange.
Hunnen lager et lite rom av sammenfiltrede løvblad hvor hun legger eggene sine og vokter dem. Hun er da svært aggressiv. Hunner finner man fra tidlig på sommeren til utpå høsten mens man finner hanner bare en kort tid på sommeren.
Edderkoppen på bildet oppdaget jeg i hagen en tidlig morgen mens lufta var kjølig, sittende på et lønneblad fra ifjor. Jeg rakk bare å ta dette ene bildet før den plutselig forsvant som et grønt lyn gjennom lufta. Utrolig rask var den. Hvor stor den var? Ca 10 mm eller kanskje litt mindre, beina inkludert, så det var ikke store krabaten.
